Under juletreet, til krimelskere!

Kvinnen i buret, skrevet av Jussi Adler -Olsen, Aschehoug.

Min indre litteraturkritiker gidder ikke å lese noe som er lite troverdig. God krim for meg er ment å være spennende og virkelighetsnært. Så nært at jeg skjekker dørlåsen en gang til, før jeg kryper under pleddet med boken. Tittelen gjorde meg skeptisk. Og forberedt på et klisjèaktig plot. Det glemmer jeg fort, for å lese om en savnet kvinne fenger meg.
Mange kan da være tjent med en fremadstormende politikers forsvinning?
Saken er henlagt, og avisene har forlengst sluttet å spekulere.
Merete Lyngaardsaken svinner ut i ingenting.

Historien om hva som har skjedd med henne går parallelt med
etterforskningen av saken. Historiene forløper på forskjellig tid,
derfor er det spennende å følge med.
Lever hun enda? Eller har hun dødd i fangenskap?

Det klassiske umake etterforskerparet er på plass i denne boken også.
Det finnes nesten ikke en krimserie på tv eller en bok uten en
konstellasjon mellom to motpoler.
Fra Derrick og Harry til Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.
Ung og voksen, mann og kvinne, svart og hvit, tøff og pyse..
Dere skjønner hva jeg mener!
I denne boken er det resignert politimann og ivrig innvandrer.

Carl Mørck og Hafez el Assad.

Vi leser verden sett med Carls øyne, og det går ikke mange sidene før jeg er dus med ham. Det er noe familiært med ham, jeg kjenner "møkka-lei-la-meg-være-i-fred"- typen. Han har fått en knekk, etter et samlivsbrudd og et skytedrama han så vidt overlevde. Han er oppgitt og resignert, gir en god blanke for tiden, og irriterer vettet av kollegaer. Når myndighetene innfører bevilgninger til en avdelig for uoppklarte saker, opprettes Avdeling Q. Drapssjefen i Kjøbenhavnpolitiet og nestkommanderende ser en mulighet til å forvalte pengene på sin egen måte. Og til å bli kvitt Carl. Stue ham bort i kjelleren. Dermed blir Carl sparket oppover i stilling, og nedover i etasjene. De er smertelig klar over hans brilliante evner som etterforsker, men de regner med at han lar seg plassere. Det er selvfølgelig en undervurdering av den fandenivoldske politimannen.

Så blir Hafez el Assad ansatt, og rører i sakene. Egentlig er han
rengjøringsassistent og altmuligmann, men hans nysgjerrighet gjør at han får lov til å sniklese i saksmapper. Og med det blir jeg revet med i historien. Assad fremstår som en troskyldig flørt, men er han egentlig det? Hans væremåte sjarmerer meg i senk, og det hemmelighetsfulle ved ham fasinerer meg.Hans interesse og hans spørsmål om Merete Lynggaardsaken pirker borti Carl.Og vekker hans instinkt som etterforsker noe motvillig. Etterhvert blir Carl og Assad tvunnet inn i saken, og ser den med nye øyne. Nye spørsmål krever nye svar, og saken forløper på en måte som gjør at man aner at noe kan skje med disse to.

Carl ser på verden med et sarkastisk blikk. Flere ganger må jeg gapskratte av hans til tider surmagete beskrivelser av menneskene rundt ham. Som kvinnelig leser sympatiserer jeg automatisk med outsideren Carl. Måten han relaterer til menneskene rundt ham, viser et mykt hjerte bak et hardt ytre. Og da er jeg solgt! Og Assad som sagt, sjarmerer meg i senk fra første stund. Jeg blir ikke helt overbevist mot slutten, kritikeren er tilbake og undrer seg, men blir fort avfeiet, for nå blir det nervepirrende. Pleddet går helt opp til øynene! Slutten overrasker meg, det var ikke det utfallet jeg forventet.
Og da er det en god slutt!

Jussi Adler- Olsen er en underholder. Og han vet å holde på spenningen.
Det spørs om jeg klarer å vente til at neste bok om Avdeling Q blir oversatt til norsk!

Hilsen fersk bokanmelder M!

Hva synes dere?
Frister det å lese den, eller å gi den bort i gave?