Årets påskekrim!

Jula varer helt til påske, her kommer en anmeldelse som er long overdue, for å si det på godt nynorsk.

Fasandreperne er andre boken fra Avdelig Q med privatetterforsker Carl Mørck og fargerike Assad.

Nå har de sogar blitt prakket på en dame på avdelingen, Rose Knudsen. Og har du møtt Carl før, så vet du at her blir det sure miner og maktkamper fremover. Jussi Adler Olsen byr på god underholdning, med ironisk snert og humor, og masse spenning!

Assad og Carl er på an igjen med en drapssak fra 1987. To ungdommer ble funnet brutalt myrdet i et sommerhus, og gjerningsmannen tilsto først flere år senere.

Kostskolegjengen, en konstellasjon av bortskjemte rikmannsbarn, fire menn og en kvinne, var i søkelyset. Assad finner det merkelig at tilståelsen kom fra den eneste av dem som kom fra enklere kår. Spesielt siden han i ettertid har blitt rik på aksjer bak murene.

Ingen vet hvordan saken endte i Avd. Q, for den er jo egentlig løst. Eller er den det?

Carl og Assad får etterhvert beskjed om å holde seg unna saken, og det gir dem bare mer pågangsmot.

Vi går tilbake i tid, og en fortelling om ungdommer som gir seg hen i rus og i en suggesjon av faenskap og pervers ondskap. Manglende respekt for autoriteter og behov for spenning, fører dem på så ville veier, at gruppen blir avhenging at ingen tyster.

I dag har gruppens eneste kvinne, Kimmie, forsvunnet fra jetsetterene, og lever livet som uteligger. Hun er til trussel for resten av gjengen, som nå er av Danmarks rikeste menn. De setter inn ressurser for å finne henne, samtidig som Assad er ute på spaning. Alle jakter på Kimmie, men det er hun som vil bestemme, hvem som skal jakte på hvem.

Av og til blir det litt for grotesk for meg, men god krim skal kanskje få oss til å rynke litt på nesen også?

Assads uortodokse fremgangsmåter, og Carls herlige fandenivoldskhet fører dem igjen i uføret mot slutten. Forfatteren gir oss en følelse av hva som kommer til å skje, for så å ta oss i en annen retning. Og det er godt gjort!